Minstemann var et par måneder gammel da han fikk diagnosen atopisk eksem. Allerede da var eksemet så ille at familiemedlemmer gikk gråtende ut døra etter å ha vært på besøk. Kort fortalt så gikk vi inn i et nær to år langt mareritt med hjerteskjærende kløe, tårer og minimalt med søvn. Vi oppsøkte lege med jevne mellomrom, fikk beskjed om at han kom til å vokse av seg eksemet - og ble sendt hjem med en svak kortisonkrem. Etter hvert mistenkte vi selv allergier, men dette ble avvist av legene. På det verste var jeg så desperat at jeg vurderte å levere babyen på akuttmottaket på sykehuset og bare gå ut døra. For da ville de bli nødt til å hjelpe ham.

Jeg gjorde ikke det. Men jeg krevde å bli sendt videre til et større sykehus, og det ble starten på ei ny tidsregning for oss. Overlegen brukte fem minutter på å konstatere at vi måtte få prioritert plass på Voksentoppen/Rikshospitalet. Dermed gikk turen til Oslo (bildet), og der ble det bekreftet at han hadde en lang rekke allergier, med fisk, nøtter, egg og pollen som verstingene.

Dette er nå ni år siden. Både legene og vi hadde et håp om at han ville vokse av seg eksemet og noen av allergiene, men vi har ikke fått ønsket oppfylt. Vi følges fortsatt opp av St. Olavs Hospital og Rikshospitalet, og epipennen er aldri langt unna. Men selv om allergibildet ikke har endret seg nevneverdig, så fikk vi en ny hverdag etter at vi ble tatt på alvor. Fordi vi fikk verktøyene vi trengte. Lillebror (11) må bruke allergimedisin daglig, og vi forsøker å holde eksemet i sjakk med kaliumpermanganatbad, kortisonkremer, fuktighetskremer og våtbandasjer. Han har også fått astma, og nå stålsetter vi oss for en ny pollensesong.

Vi trodde at storesøster (13) hadde sluppet unna, men det viste seg at hun også hadde en rekke allergier - inkludert en alvorlig nøtteallergi. Så nå er allergimedisin og epipenn en del av hverdagen hennes også, og hun har stadige utbrudd av eksem.

Utover i april så vil jeg fortelle mer om de erfaringene vi har gjort oss i løpet av disse årene - og hvilke grep vi gjør for å kunne være en aktiv familie til tross for disse utfordringene. For selv om epikrisene forteller en annen historie, så velger vi å se på oss selv som en frisk familie.