Ambassadørinnlegg # 2 Marthe
Da jeg var to år gammel, var jeg på besøk hos besteforeldrene mine. Farmor hadde dekket bordet med rundstykker, egg og laks. Jeg hadde aldri spist fisk før, så jeg var naturligvis nysgjerrig på å smake. Jeg tok en liten bit av et rundstykke, men rakk aldri å svelge. Jeg fikk umiddelbart reaksjoner - hovnet opp rundt øynene og munnen, og skrek av frykt.
Familien visste at jeg var allergisk, men ikke at det var så ille. Legene hadde jo også tidligere gitt uttrykk for at jeg kunne prøve meg frem med forskjellige matvarer. Normalt sett reagerer man bare med litt utslett, men det var rake motsetningen for meg. Jeg kunne ikke en gang røre maten jeg var allergisk mot, og i hvert fall ikke svelge den.
22 år senere er det fortsatt like ille. Samboeren min elsker å være ute i naturen og fiske. Jeg må naturlig nok overlate spising av fisk til han, men bli med å fiske, det kan jeg – så lenge jeg ikke kommer i kontakt med fisken. En gang da vi var ved hytta til foreldre mine, hadde vi fått fisk som vi skulle ta med til farmor som var på besøk. Det var tidlig i forholdet vårt og samboeren min visste ikke at jeg var så allergisk som jeg er. Jeg tok alle forhåndsregler og sørget for å pakke fisken inn i tre poser – bare for å være på den sikre siden. I det vi pakket dem inn skulle samboeren min bare tulle litt med meg og kastet den ene fisken på meg. Jeg ble selvfølgelig sint, men samtidig utrolig lettet for at jeg ikke fikk noen allergiske reaksjoner. Den følelsen varte ikke lenge. Da vi kom frem til hytten hadde jeg fått store, hvite og røde blemmer, nesten som elveblest. Heldigvis gikk det bra etter en god vask og litt Zyrtec.
Som du sikkert forstår er det ganske utfordrende å leve med en så kraftig allergi uten at folk rundt meg kjenner til allergien min, og hvor skummelt det faktisk kan være. Jeg er nødt til å være ekstremt forsiktig med alt jeg spiser. Jeg har for eksempel aldri vært så mye på restauranter - jeg føler meg rett og slett ikke trygg. Så fort jeg ser at en restaurant har fisk på menyen slår jeg fra meg tanken på å bestille mat. Sannsynligheten for at jeg får store reaksjoner er for stor til at jeg tørr å ta sjansen.
Heller ikke på ”hjemmebane” kan jeg slappe helt av. For en stund tilbake skulle jeg lage pasta som jeg hadde kjøpt i butikken, i god tro om at det aldri ville inneholde noe annet enn egg, vann og mel. Men tro om igjen, pastaen jeg hadde kjøpt inneholdt faktisk fisk og skalldyr. Den gikk rett i søpla. Jeg kjøper heller ikke sjokolade og brød som kan inneholde spor av nøtter. Løsningen er derfor at jeg baker mine egne brød for å være på den sikre siden.
Etter at jeg fikk barn har redselen for alt dette blitt enda verre. Dette kommer jeg tilbake til i neste innlegg.
